Fjelltur med valp

Ikke vanskelig å ta med valp på langtur når man har sekk! Og noen til å bære den…

Små valper har jo som kjent ikke all verdens utholdenhet, og ikke tåler det voksende skjelettet så mye tur, heller. Løsningen på problemet valp + fjelltur var dermed ryggsekk. Shanti var ikke udelt begeistret, men du verden, så effektivt det var når hun var sliten! Særlig etter at vi innså at hun hadde vokst ut av den lille sekken og ga opp forsøkene på å presse henne nedi (DET er sikkert sunt for skjelettet…). Trygt plassert i Bergans Helium ble alt så meget bedre, kanskje med unntak for meg, som måtte bære henne.

Fjellturen var med andre ord en suksess. Dog glemte vi oss bort en dag og lot tennisballene være igjen hjemme. Vi har ikke bare én, men TO ballgale hunder, men mens Shanti bruker tennisballer for lek og moro, har de åpenbart en stressdempende effekt på Hilma. Ja, du leste riktig. Tennisballer, verdens mest stressende hundeleke, demper stresset som kommer av alt for mange lukter og alt for mange inntrykk (som jo fjelltur i saue- og reinsdyrterreng kan by på). Så lenge hun kan vandre av gårde med en ball i munnen, takler hun det meste (inkludert kjæledyrenes dag med alt det innebærer!), men uten ball, er hun et trekkende pesemonster som kan dra i timesvis. Grunnen til at vi “glemte” ballene, var at det er snakk om baller med pipelyd. Selv om Hilma blir roligere, gir ikke intens piping og skviking den riktige stemningen for fjelltur. Og Shanti blir jo helt tullerusk, for hun vil også leke med ball, men det er ikke snakk om å dele godene her… Så neste tur blir med taus tennisball, med andre ord.

Alene, helt alene…

Til tross for sekken, måtte vi ta mange (og lange) pauser. Da var det godt å bli pakket inn til vern mot sol og vind.

Litt miljøtrening på bro ble det også tid til i løpet av uken.