Båndtrening med boxer kan være en prøvelse. Strategien med å stoppe opp hver gang båndet strammes fungerer bra i teorien, men i praksis er det verre. Da det var islagt og glatt, var det nesten ikke til å unngå at vi seilte et lite stykke, og Hilma lærte kjapt at det hjalp å rykke litt i båndet. Men nå er det tørt, og det lar seg gjøre å stoppe ganske så resolutt. Og under over alle undere: Det virker! Når båndet strammes, stopper Hilma og kaster et blikk på meg for å få gå videre. Nøkkelen ligger altså i å være konsekvent. Et annet eksempel på dette, er at Hilma ikke har noen problemer med å skjønne konseptet med å være bundet utenfor huset. Hun kan rase av gårde, men stopper alltid rett før båndet tar slutt. Husveggen gir nemlig ikke etter på samme måte som meg. Grunnen til at hun trekker i båndet når vi går tur, er altså at hun vet at det går an. Og det gjør det ikke lenger, ha ha!
Ellers imponerte hun stort på tur i dag, vi møtte sånn ca alle hunder, barn og tenåringer som bor på Jaren, men Hilma klarte seg kjempebra! Hun fikk til og med hilse på flere av dem, og rev ikke et eneste barn over ende! Det er framskritt for oss 