Nærhet

Noe av det jeg liker med boxere, er at de ser ut til å ha liten kroppssone. Det vil si at de tolererer ganske nærgående fysisk kontakt. Jo nærere, jo bedre, kan det virke som om mange av dem mener. Jeg husker hvordan vi lekte med min barndoms boxer Nikki, hun lot seg villig herje med av oss tre barna, som selvsagt elsket å klenge på henne. Når det gjelder Hilma, så går en av hennes favorittaktiviteter ut på å bruke kroppstyngden sin til å presse meg ned i sofaen, hvorpå hun holder meg fast mens hun rundslikker meg. Dette er ikke alltid like populært fra min side, men hun er jo så varm og god, og så er det jo litt morsomt også, og vips, så har jeg atter en gang forsterket atferden. Jo mer jeg ler, jo ivrigere blir hun, og til slutt er det nesten umulig å komme seg opp og vekk! Hun har nemlig lært seg små triks, som en velplassert framlabb på hver side av hodet mitt. Resultatet blir en tur i dusjen for å skylle vekk hundesikkel, men jeg klager ikke. Jeg vil mye heller ha en hund som elsker kroppskontakt enn en hund som er reservert og skeptisk til berøring! Så får jeg heller dusje litt oftere