Så er vi i gang! Hilma og jeg trener på å plukke opp pinner, og å holde dem fast. Vanligvis er ikke dette noe problem, Hilma er nemlig et naturtalent på pinnefronten.
Hilma elsker pinner. Helst skal de være store, men i nødsfall går det også an med små.
Problemene oppstår når hun skal gjøre følgende:
a) plukke opp pinner når hun går spor
b) plukke opp og holde fast pinner UTEN å leke med dem (noe så bortkastet, tenker Hilma)
Derfor har vi begynt å trene på å holde fast pinnen mot belønning. Da er det viktig å finne en belønning som er bedre enn pinnen. Løsning:
Skal man trumfe pinner, duger bare tennisball med pip.
Utrustet med pinner, klikker og tennisballer satte vi dermed i gang. Det vil si, i oppskriften vi forsøker å følge, står det at når hunden skal plukke pinner, lønner det seg å begynne på en kortklipt gressplen. Altså var det noe som måtte gjøres først…
Her var det på tide å stusse litt, ja.
Sånn ja! Itt'no problem å få øye på pinnen her!
Nå startet vi ikke rett på “plukk opp”, da. Begynte med “hold fast”. Dette har Hilma trent på før, hun har faktisk vunnet en (svært uformell) hold fast-konkurranse. 15 sekunder klarte hun å holde apportbukken. Dette lover jo svært godt, men det viser seg at hun bare klarer dette kunststykket under baklengs marsj(!). Mitt mål er at hun enten skal stå stille, eller komme til meg med pinnen (det er vel strengt tatt ikke noe i veien for at hun kan gå baklengs til meg, men jeg velger likevel å ikke trene på akkurat dette momentet).
Utfordringen er selvsagt timingen. Jeg klarte selvsagt å klikke et par ganger AKKURAT i det hun slapp pinnen, og dermed trodde Hilma det var noe helt annet vi trente på. Heldigvis er hun en klikkerklok hund (mer om klikkertrening og klikkerkloke hunder), og etter en stund forsøkte hun å holde fast lengre.
"Tennisball, tennisball, tennisball, hold ut, tennisball snart!"
Likevel, i starten av hver eneste økt forsøker hun først å spytte ut pinnen så fort som råd er. Sukk. Dette kunne jeg lett ha unngått, hadde jeg bare ikke vært så utålmodig og triggerhappy!
Uansett, det går framover. Vi er oppe i fem sekunder, av den typen som går veldig raskt og telles mens jeg holder pusten. Det er tydelig at Hilma er villig til å jobbe hardt for pipelekene sine, og i går klarte jeg sannelig å kalle henne tilbake fra kattejakt med tennisballpip! (God, gammeldags lokking, men likevel!)
"My preciousssssss!"
Pinnsvin med pip er også populært.
Dette er et totalt mislykket bilde av Hilma som kaster seg opp etter en tennisball, men det ble litt fint lell.
Nå handler jo ikke denne bloggen bare om Hilma lenger, så her er siste nytt om Shanti. Huset vårt stinker skikkelig bikkje om dagen, og det har ikke hjulpet å vaske tepper og gulv. Derfor tok jeg ondet ved roten her i dag:
Leverbiter, håndkleet Shanti fikk fra mormor, og mild hjemmelaget såpe.
Shanti er jo en valp som ikke er særlig nervøs og skvetten av seg, i motsetning til Hilma. Derfor tok jeg henne bare inn i dusjen, såpet henne inn og skyllet. Ferdig med den saken.
Aller først litt rekognosering i dusjen, da.
En jevn forsyning av leverbiter gjorde det hele til en fest, selv om Shanti egentlig virket godt fornøyd med å drikke fra dusjhodet. Alt foregikk selvsagt til tonene av “Vaskevise for små bjørner” (vaske vesle Brumlemann).
Vesle Brumlemann ferdigvasket.
Så nå har vi i hvert fall én ren hund i hus. Tiden vil vise om det var tilstrekkelig, eller om det er på tide å leie tepperenser igjen.