Likheten er forbløffende, hvis vi ser bort fra fargen.

Hun beveger seg raskere enn lynet, og vi ser bare ødeleggelsene i kjølvannet.

I motsetning til Hilma, som anser bord og hyller som utenfor rekkevidde, er ingen ting umulig for denne valpen:

Parafinovnen...

Kjøkkenbordet...

Skittentøyskurva...

Konsollbordet...

For ordens skyld: disse bildene er arrangert. Det er umulig å knipse henne i gjerningsøyeblikkene på grunn av tempoet.

Dette bildet, derimot:

Reddet ut av tornadoens gap i siste liten.

Og det virker som om INGEN TING av fornuft trenger gjennom den tykke, lille skallen hennes!

Yeah but, no but, yeah but... I like totally wasn't even NEAR that table!

Men av og til føler også små tornadoer trang til å trekke seg tilbake. Og hva kan da være bedre enn en Hemmelig Hule?

Her har hun sannsynligvis tatt med seg en truse eller noe annet morsomt fra skittentøyet.

“Hvorfor har de en campingsengmadrass på badet”, tenker dere kanskje. Vel, NOEN har tisset på den. Jeg sier ikke mer.

At det var? Tisset på madrassen? JEG?!

Men så sovner hun til slutt, og vi husker at hun er jo verdens vakreste lille hvite boxer. Og en dag blir hun voksen. Hurra!

Den som sover, synder ikke. Legg for øvrig merke til at hun er helt våt på dette bildet. Brøt seg inn i dusjen.

Denne posten skal imidlertid handle om noe annet, nemlig om det andre vi har foretatt oss de siste dagene. Nå som Shanti er på ferie, har vi en gyllen mulighet til å ha litt kvalitetstid sammen, og i helgen har vi vært på badetur!

Lørdag var vi ute på den lokale badestranda. Den er ganske populær, men heldigvis skyet det over, slik at Hilma kunne benytte fasilitetene uten å vasse i unger og denslags.

Hilma elsker å ta med lekene sine ut i vannet. Det er ikke alltid de kommer opp igjen...

Her er det for dypt til å stå, men ballen må reddes!

Ballen og Hilma inne på fast grunn.

Hilma elsker vann! Hun benytter enhver anledning til å hoppe uti, det være seg søledammer eller gjengrodde innsjøer. Siden hun har HD, er svømming en god måte å bygge muskler på, uten at hoftene blir for hardt belastet.

Vi koste oss på stranda! Hilma apporterte leker i ett sett, og selv om hun måtte være i langline pga båndtvangen, syntes hun det var helt i orden (vanligvis HATER hun lina). Hun svømte og apporterte og hadde rett og slett en super ettermiddag! Hurra for gråværsdager!

I dag, søndag, dro vi opp på Åsen, som det kalles (virker som om “åsen” blir brukt på omtrent samme måten som “marka” i Trondheim, der jeg er fra. Det er ingen spesiell ås, men brukes om alle åsene i området).

På åsen krydde det av beitedyr, men Hilma hadde med seg tyggebeinet sitt, og var fornøyd og glad. Helt til vi slo leir ved veien og satte oss ned med kaffekoppen. Da kom nemlig en familie på sykkeltur forbi, og Hilma bestemte seg for at disse var meeeeeeget mistenkelige!

Hilma har oppdaget de skumle syklistene.

Vokting (her bruker jeg begrepet om det som egentlig er varsling, altså lyd og ikke angrep) er en egenskap mange faktisk ønsker at en hund skal ha. For oss som bor litt avsides, er det ikke nødvendigvis dumt med en hund som sier fra når vi får besøk (dog sa hun ikke fra da en fremmed dame gikk inn midt på natta, til gjengjeld reagerer hun på “ding-dong”-lyden fra dørklokker på tv – selv om ingen av våre egne ringeklokker har hatt den type lyd…)

Likevel, kunne jeg valgt, ville jeg valgt bort voktingen. Og ja, jeg vet at vi kan trene på det. Problemet er at jeg bare er moderat interessert i hundetrening som praksis. Visst kan jeg trene Hilma litt på pinneplukking, men, vel … gjesp.

Hundetrening som teori, derimot … Uten å skryte, vil jeg påstå at jeg har nokså mange av de toneangivende bøkene som er å skaffe på norsk, svensk og engelsk stående i hylla, de fleste av dem fulle av understrekninger og notater i margen. De går tilbake til 1920-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil, og gir et interessant innblikk i hundetreningens historie.

De gir også et innblikk i det jeg vil kalle “lederskapets historie”. Disse to er slett ikke parallelle, slik mange ser ut til å mene. Jeg har ikke tenkt å gå inn på en lederskapsdiskusjon i akkurat dette innlegget, men vil kun nevne en liten detalj i forbindelse med nettopp vokting/varsling.

Først vil jeg presisere at denne atferden har oppstått gradvis og av seg selv. Som selveste Nordenstam har skrevet i en av bøkene sine: Det er ikke nødvendig å lære en hund å vokte.

Dette er imidlertid hva biologen Lars Fält skriver om emnet i boken “Hundens språk och flockliv”, selveste bibelen for mange som interesserer seg for hunders atferd:

Tendensen att söka sin huvudroll ser vi också hos våra hundar. Det kan då bli et delat ledarskap i flocken. Husse (matfar) kanske styr aktiviteterna på hundklubben, matte (matmor) styr i köket och skogen tar hunden hand om. Ibland tar hunden på sig att försvara flocken på trottoaren (fortauet) eller slå larm vid dörren. Detta är bl.a. ett tecken på att hunden er osäker på ledarförhållanden inom flocken.

I likhet med mange som snakker og skriver om lederskap i hundetrening, forutsetter Lars Fält en tradisjonell kjønnsfordeling i heimen (far leder aktivitetene på klubben, mor steller heime). Tilfeldig? Neppe. Men det er jo heller ikke dette som er temaet for dette innlegget.

Poenget mitt er dette: Det er allmenn enighet om at hunden ble domestisert delvis på bakgrunn av sin evne til å vokte/varsle om inntrengere og andre ubudne gjester. Dette var altså en ønsket egenskap. Det finnes hunder som er spesielt avlet for vokting og varsling, men også vanlige “gardsbikkjer” har hatt denne funksjonen. Boxer som rase stammer fra en typisk “allround”-bikkje, den tyske gårdshunden bullenbeisser. I likhet med mange andre hundetyper, ble den brukt til litt av hvert. Deriblant også vokting/varsling.

Så hvorfor er dette da et tegn på manglende lederskap ifølge Fält? Her har man avlet fram denne egenskapen gjennom tusener av år, og så kommer vi til 1970-tallet, og så er det plutselig et lederskapsproblem? (NB: Fält sin bok er fra 2004, men lederskap, eller nærmere bestemt MANGEL på lederskap, ble et tema i hundedressur på 70-tallet)

Vil det si at alle bikkjer som voktet hus og heim i “gamledager” i virkeligheten anså seg selv som flokkledere, mens den stakkars bonden var spak og underdanig? Av en eller annen grunn finner jeg dette veldig vanskelig å tro…

Så kan man jo hevde at jo, selve grunnlaget for atferden er medfødt og naturlig, men hadde jeg hatt lederskapet i orden, ville den ikke brutt gjennom min rang og kustus. Men det forutsetter vel uansett at jeg hadde LÆRT henne å ikke vokte/varsle, og da er vi tilbake til status quo. Man trenger nemlig ikke snakke om lederskap for å lære en hund en atferd som er uforenlig med vokting og varsling. Jeg kan for eksempel trene henne til å ligge i ro når det ringer på døra (gjesp).

Til sist vil jeg bare nevne at Hilma varsler, men er åpenbart ikke særlig innstilt på å konfrontere de tingene hun synes er skremmende. Da holder hun seg i bakgrunnen og lar meg ordne opp. Er lederskapet plutselig tilbake da?

Hilma elsker pinner. Helst skal de være store, men i nødsfall går det også an med små.

Problemene oppstår når hun skal gjøre følgende:

a) plukke opp pinner når hun går spor

b) plukke opp og holde fast pinner UTEN å leke med dem (noe så bortkastet, tenker Hilma)

Derfor har vi begynt å trene på å holde fast pinnen mot belønning. Da er det viktig å finne en belønning som er bedre enn pinnen. Løsning:

Skal man trumfe pinner, duger bare tennisball med pip.

Utrustet med pinner, klikker og tennisballer satte vi dermed i gang. Det vil si, i oppskriften vi forsøker å følge, står det at når hunden skal plukke pinner, lønner det seg å begynne på en kortklipt gressplen. Altså var det noe som måtte gjøres først…

Her var det på tide å stusse litt, ja.

Sånn ja! Itt'no problem å få øye på pinnen her!

Nå startet vi ikke rett på “plukk opp”, da. Begynte med “hold fast”. Dette har Hilma trent på før, hun har faktisk vunnet en (svært uformell) hold fast-konkurranse. 15 sekunder klarte hun å holde apportbukken. Dette lover jo svært godt, men det viser seg at hun bare klarer dette kunststykket under baklengs marsj(!). Mitt mål er at hun enten skal stå stille, eller komme til meg med pinnen (det er vel strengt tatt ikke noe i veien for at hun kan gå baklengs til meg, men jeg velger likevel å ikke trene på akkurat dette momentet).

Utfordringen er selvsagt timingen. Jeg klarte selvsagt å klikke et par ganger AKKURAT i det hun slapp pinnen, og dermed trodde Hilma det var noe helt annet vi trente på. Heldigvis er hun en klikkerklok hund (mer om klikkertrening og klikkerkloke hunder), og etter en stund forsøkte hun å holde fast lengre.

"Tennisball, tennisball, tennisball, hold ut, tennisball snart!"

Likevel, i starten av hver eneste økt forsøker hun først å spytte ut pinnen så fort som råd er. Sukk. Dette kunne jeg lett ha unngått, hadde jeg bare ikke vært så utålmodig og triggerhappy!

Uansett, det går framover. Vi er oppe i fem sekunder, av den typen som går veldig raskt og telles mens jeg holder pusten. Det er tydelig at Hilma er villig til å jobbe hardt for pipelekene sine, og i går klarte jeg sannelig å kalle henne tilbake fra kattejakt med tennisballpip! (God, gammeldags lokking, men likevel!)

"My preciousssssss!"

Pinnsvin med pip er også populært.

Dette er et totalt mislykket bilde av Hilma som kaster seg opp etter en tennisball, men det ble litt fint lell.

Nå handler jo ikke denne bloggen bare om Hilma lenger, så her er siste nytt om Shanti. Huset vårt stinker skikkelig bikkje om dagen, og det har ikke hjulpet å vaske tepper og gulv. Derfor tok jeg ondet ved roten her i dag:

Leverbiter, håndkleet Shanti fikk fra mormor, og mild hjemmelaget såpe.

Shanti er jo en valp som ikke er særlig nervøs og skvetten av seg, i motsetning til Hilma. Derfor tok jeg henne bare inn i dusjen, såpet henne inn og skyllet. Ferdig med den saken.

Aller først litt rekognosering i dusjen, da.

En jevn forsyning av leverbiter gjorde det hele til en fest, selv om Shanti egentlig virket godt fornøyd med å drikke fra dusjhodet. Alt foregikk selvsagt til tonene av “Vaskevise for små bjørner” (vaske vesle Brumlemann).

Vesle Brumlemann ferdigvasket.

Så nå har vi i hvert fall én ren hund i hus. Tiden vil vise om det var tilstrekkelig, eller om det er på tide å leie tepperenser igjen.

Men nå begynner Shanti å bli så stor at hun ikke bare er en hvit plysjklump uten andre ferdigheter enn evne til lek og moro, nå begynner hun å forstå ting! Jeg trodde faktisk hun var litt tilbars, hadde helt glemt at også Hilma brukte laaaaang tid på å skjønne ting som at lyden fra klikkeren betyr godbit, og å reagere på navnet sitt. Valpehjernen vokser jo as we speak, og plutselig en dag kunne Shanti både innkalling, navnet sitt, klikk og “bra”! Hun trengte bare litt tid på å fordøye saker og ting. Ikke er hun tunghørt, heller (vi hadde våre tvil der. Som hvit boxer er hun jo disponert for døvhet.).

Nå kan hun også være litt alene, og hun trenger ikke voktes hvert sekund i tilfelle hun må tisse (hvert minutt må hun fremdeles voktes). Hun kan gå litt lengre turer, og i det hele tatt er hun nå en liten hund mer enn hun er en liten valp. Så nå er det ingen grunn til å la Hilma gå for lut og kaldt vann mer, valpen krever ikke full oppmerksomhet heeeeele tiden!

Samtidig er det svært vanskelig å IKKE gi oppmerksomhet til denna her:

"Jeg skjønner ikke hva du mener, kan du si det en gang til?"

"Jeg er buddhaen for små ting, gni magen min og det vil gå deg godt i livet!"

Men nå er det altså Hilma det skal handle om, det er hun som er sommerens store prosjekt. For hva er Hilma? Jo, en hund med masse energi, masse “motor” (som de visstnok kaller det), stor gjenstandsinteresse og enorm sporlyst. Hva kan man bruke noe slikt til, mon tro?

JO, man kan gå spor! Og drive feltsøk! Fra før har vi holdt på litt med rundering, men Hilma bør helst ha litt rolige aktiviteter pga hoftene (hun har E-hofter, grøss). Vi har også forsøkt oss på spor, og hun er rett og slett kjempeflink. Plukke sporpinner har hun imidlertid aldri gjort, så sommerens prosjekt er rett og slett å trene inn dette. I tillegg har vi lyst til å forsøke oss på feltsøk. Har aldri prøvd det før, men Hilma er helt utrolig til å finne gjenstander som vi gjemmer, så dette har vi virkelig trua på!

"Finne ballen min, sier du? Jeg har den jo her?!"

Og så er det bare for Hilma å håpe på at Shanti ikke stikker av med all oppmerksomheten igjen. For hun viser nemlig også særdeles gode sportakter, og gjenstandsinteressen er det heller ikke noe å si på! Men vi er to stykker, og vi har to hunder! Her skal dere se det blir konkurranse framover! Skal holde dere oppdatert om hvordan det går

Så søt at man får hull i tenna - hvem kan vel konkurrere mot en valp?!

Ikke vanskelig å ta med valp på langtur når man har sekk! Og noen til å bære den…

Små valper har jo som kjent ikke all verdens utholdenhet, og ikke tåler det voksende skjelettet så mye tur, heller. Løsningen på problemet valp + fjelltur var dermed ryggsekk. Shanti var ikke udelt begeistret, men du verden, så effektivt det var når hun var sliten! Særlig etter at vi innså at hun hadde vokst ut av den lille sekken og ga opp forsøkene på å presse henne nedi (DET er sikkert sunt for skjelettet…). Trygt plassert i Bergans Helium ble alt så meget bedre, kanskje med unntak for meg, som måtte bære henne.

Fjellturen var med andre ord en suksess. Dog glemte vi oss bort en dag og lot tennisballene være igjen hjemme. Vi har ikke bare én, men TO ballgale hunder, men mens Shanti bruker tennisballer for lek og moro, har de åpenbart en stressdempende effekt på Hilma. Ja, du leste riktig. Tennisballer, verdens mest stressende hundeleke, demper stresset som kommer av alt for mange lukter og alt for mange inntrykk (som jo fjelltur i saue- og reinsdyrterreng kan by på). Så lenge hun kan vandre av gårde med en ball i munnen, takler hun det meste (inkludert kjæledyrenes dag med alt det innebærer!), men uten ball, er hun et trekkende pesemonster som kan dra i timesvis. Grunnen til at vi “glemte” ballene, var at det er snakk om baller med pipelyd. Selv om Hilma blir roligere, gir ikke intens piping og skviking den riktige stemningen for fjelltur. Og Shanti blir jo helt tullerusk, for hun vil også leke med ball, men det er ikke snakk om å dele godene her… Så neste tur blir med taus tennisball, med andre ord.

Alene, helt alene…

Til tross for sekken, måtte vi ta mange (og lange) pauser. Da var det godt å bli pakket inn til vern mot sol og vind.

Litt miljøtrening på bro ble det også tid til i løpet av uken.

Men for å bli en framifrå hund, må bebisen selvsagt begynne treningen med det samme. Vi bruker Arne Aarrestads bok “100% positiv hverdagslydighet” som utgangspunkt nå i starten, og har også meldt oss på et lokalt valpekurs. Siden boken er trykket hos Canis, er den selvsagt både dyr og preget av dårlig layout og skrivefeil. Det forandrer imidlertid ikke at det er en veldig nyttig bok! Oppdretteren vår sender denne boka med valpekjøperne, noe vi synes er et knallbra tiltak! Forfatteren har også vært på besøk hos kullet og hilst på lille Shanti I november møtes de igjen, for da skal vi ta med begge hundene på helgekurs i hundespråk med nettopp Arne Aarrestad.

Så til tross for at vi ikke alltid er like begeistret for Canis’ produkter og markedsføring, er vi fremdeles like glad i klikkertrening og positiv forsterkning. Og vi har lært at selv om mange der ute hevder å trene “positivt”, er det slett ikke alle som lever etter sin lære. Vi er i hvert fall ferdig med å eksperimentere med lokale hundekurs, fra nå av blir det bare caniskurs på oss.

I helga har Hilma hatt besøk av bullmastiffen Echo

Giftfrie, økologiske og perfekte for alle småttiser med en boxervenn! Kommer i størrelsene 56 til 74, og koster 200 kr (inkludert frakt).

Endelig har vi fått somlet oss til å ta bilder av klærne vi har laget! Vi starter med t-skjorten med boxer i lekestilling og teksten “If it isn’t a boxer, it’s just a dog!” i svart mot blå bakgrunn. T-skjorten er økologisk og giftfri, og koster 230 kr inkludert frakt. Den er i unisex-modell, og finnes i størrelsene S – XL.

Er du interessert i en slik t-skjorte, send en mail til bestilling@boxerbikkjer.no!